Historier fra Nes btt

Korporal/Grenadér Roger Fadum Nes Batteri 1966-69
Hei, fant tilfeldigvis hjemmesidene til NNVS – riktig morsomt.
Selv tjenestegjorde jeg som grenader fra 1966 til 1969.
Først som Aquisition Operatør – senere ble jeg sjekket ut på alle poster i ildledningsvogna.
Fikk også oppleve Fort Bliss, McGregor Missile Range, Ciudad Juarez og Sardinia.

Vedlegger et gammelt bilde av meg selv i vogna.
Vet ikke om det er av interesse, men bruk det gjerne hvis det passer.

Mvh
Roger Fadum

Hei igjen, fant umiddelbart et par fotos fra ASP i USA
og Sardinia – tror det var i hhv. 1967 og 1968.

Nes Batteri På Mac Gregor Range New Mexico 1967-68

Stående fra venstre:Troppsjef løytnant Bjerke, troppsbefal sersjant Selnes, NN, NN,
stabsersjant Vollseth (?), teknisk sjef kaptein Døhl, grenader Færgestad, stabsjersjant Skogstad (?), batterisjef major Aronsen: På huk foran, fra vesntre:NN, NN, flysoldat Syrrist, grenader Hangaard, grenader Roger Fadum, grenader Rønsen, grenader Hylen, NN

Foto fra Sardinia:
Fra venstre: italiensk flysoldat, grenader Færgestad, grenader Hangaard, NN, italiensk flysoldat, grenader NN, grenader Roger Fadum

Skal lete litt rundt i gamle album og se hva jeg kan finne av ytterlige bilder og info – kommer tilbake.

Godt Jobba Roger og Velkommen: Webmaster.

Nes Batteriets GMC. Brannbil

Vaktkommandør Grenadér Roger Fadum klar for utrykking.

***

ONSRUD GARNISON JÆGERKOMPNIETS HOVEDKVARTER
& NES BATTERIETS FORLEGNINGER

Messa vår og baren; her kunne man regelmessig møte Jægerkompaniets oberst Gran som «gikk igjen» og insisterte på å snakke gamle dager. Til.h. et glimt av vår gule spisesal.

Inngangen til admin på Onsrud

MED UNGE ØYNE SETT UTENFRA

Det gledet webmaster stort å motta denne mailen fra en reserveoffiser i Luftforsvaret og samtidig historisk velstudert ung mann med inngående interesse for vårt våpen. En hel del av det han her behandler er for oss velkjent og sikkert også tidligere omhandlet her på forumet, men vinklingen og synspunktene fra en «fra utsiden» er så interessante at artikkelen er mer enn relevant.

HENVENDELSEN

Flysoldat Olav Søbakk hjemme på perm i 1997

«Ved en ren tilfeldiget oppdaget jeg til min glede at dere har opprettet ei side knyttet til NIKE-bataljonen, og har fattet stor interesse for denne, jeg er (desverre) for ung til å ha tjenestegjort ved noe NIKE-batteri, men har som historielærer og reseveroffiser i Luftforsvaret fattet stor interesse for våpenet og den kalde krigen».

Med bakgrunn i dette skrev jeg en artikkel om NIKE-batteriet på Nes, som jeg legger ved denne mailen, og hvis den skulle være av interesse er dere hjertlig velkomne til å bruke den. Artiklen er skrevet med kilder bl.a. hentet fra lokalavisen Raumnes som dekket den første perioden».

NES BATTERI NIKE PÅ ROMERIKE

Av Olav Søbakk

I 1957 fikk Norge tilbud fra USA om å motta en bataljon av det nye luftvernsystemet NIKE, dette var et banebrytende og høyteknologisk bakke-til-luft rakettsystem. Dette var under den kalde krigen, og med tanke på frykten for at Norge skulle bli involvert i amerikansk storpolitikk, ble ikke tilbudet mottatt udelt positivt. Oslo og det sentrale Østlandet var på denne tiden beskyttet av kanonbasert luftvern, hvilket som med den nye våpenteknologien snart ville vise seg avlegs. Stortinget takket derfor samme år ja til å motta bataljonen for å sette den opp rundt Oslo, under forutsetninger og lovnader om at systemet skulle være en integrert del av det norske luftforsvaret, samt ikke skulle utstyres med atomladninger i fredstid.

Hele planleggings- og anleggsfasen var omgitt av mye hemmelighetsskremmeri, samtidig var det slik at ikke mindre enn 600 aktuelle områder ble utredet. Til slutt ble det vedtatt at stillingene skulle legges til Asker, Trøgstad, Våler i Østfold og Nes på Romerike. For Nes sin del var det en periode planlagt å lokalisere batteriet på Fuglefjellet, men etter hvert ble Bøleråsen et mer aktuelt område. Forsvaret fikk kritikk fra lokalbefolkningen for fremferden under disse befaringene, ofte hadde de gjennomført befaringen, før i det hele tatt grunneier var forespurt og informert, både om planene, men også om selve befaringene.

Til slutt ble følgende lokalisering bestemt:

Mannskaper og befal skulle legges til Onsrud leir.

Rakettstillingene skulle legges til Greni

Radar og siktestasjon skulle legges til Bøleråsen.

Bakgrunnen for denne lokaliseringen var flerdelt, men en viktig årsak var at det skulle bygges iht. NATOs spredningskonsept, samt at man ved å legge mannskapene til Onsrud kunne oppnå samdriftsfordeler. Nes kommune ønsket i utgangspunktet at selve forlegningsdelen også skulle legges til Nes, i alle fall tjenesteboliger for befalet slik at kommunen i ”fikk noe igjen” for å være vertskommune for et slikt anlegg, mange fryktet nemlig at Nes skulle bli et mål i en eventuell krig.

I april 1960 ble anlegget erklært operativ, og hadde en oppsetning på ca 77 mann, dette tallet ble presentert i Raumnes i 1959. Ut fra den kalde krigens hemmelighold og graderinger, er det all grunn til å tro at dette antallet var høyere. I tillegg kom grenaderer, befal og offiserer, søsterbatteriet i Asker hadde til sammenligning en bemanning på ca 200 den første tiden, og med tanke på at det her var flere støttefunksjoner som skulle ivaretas, så er det nærliggende å anslå antallet ved Nes batteri til ca 150. I en eventuell krig ville derimot anlegget motta mobiliseringstillegg fra bl.a. HV, og dermed ha en total oppsetning på rundt 1200!!!

Den ”spisse” virksomheten (NIKE-systemet var fullintegret, så det blir feil å omtale rakettene som den operative delen, selv om det var stridsmidlene) lå på Greni, her holdt rakettroppen til. Her var det anlagt tre hangarer, monteringshus, testbygg osv. Til en hver tid sto det ni missiler klare, tre ved hver utskytningsseksjon, og pekte mot himmelen. I tillegg hadde batteriet 14 missiler som lå i beredskap, og var dermed oppsatt med til sammen 23 missiler. Ved en evt oppskytning måtte mannskapene ta dekning i hangarene både pga, at startraketten ville falle ned, men også fordi selve oppskytningen ville suge all oksygen ut av området noen minutter. I første omgang var bataljonen satt opp med raketter av type Ajax, en to-trinnsrakett med en rekkevidde på 50 km, men fra 1958 ble disse byttet ut med den langt kraftigere Hercules, men en rekkevidde på hele 160 km, og en maksimal høyde på 100 000 fot.

På Bøleråsen (dagens Neskollen) lå selve radar og siktestasjonen, det ble her bygget en vei på 1600 meter fra Hvamsmovegen opp til anlegget. Her var det i utgangspunktet tre forskjellige radarer:

LOPAR – Målsøkeradar som søkte luftrommet etter fly, for deretter å identifisere IFF.

TTR – Målfølgeradar som fulgte det valgte målet.

MTR – rakettfølgeradar som styrte det avfyrte missilet mot målet.

Etter hvert ble det installert en fjerde radar, nemlig TRR, Target Ranging Radar, som fulgte målets avstand.

Norge fikk også tilbud om en femte radar, en såkalt HIPAR, dette var en større og kraftigere målsøkeradar, men Norge valgte å takke nei, og heller benytte seg av radardata for den eksisterende kontroll- og varslingssystemet.

Data fra radarene, ble overført til en computer hvor målets avstand og hastighet ble utregnet, etter at missilet var avfyrt ville MTR følge missilet mot målet, også selv om målet bøyde av eller prøvde å komme seg unna. Når missilet var innenfor treffradius ble sprengladningen avfyrt, det at raketten detonerte på kommando ville også si det at de hadde muligheten til å detonere evt raketter som kom ut av kontroll.

Kontroll- og målfølgemateriellet ble opprinnelig levert i containere hvor mannskapene hadde sine faste plasser og funksjoner. Etter hvert ble det nødvendig med sterkere beskyttelse, og containere og generatorer ble bygget inn. På radarområdet var det også et beredskapshus, hvor mannskaper som var i hvilende beredskap (disponible, men hvilende) kunne slappe av, hvor mye rom det ble for hvile var avhengig av beredskapen, under Cubakrisen i 1962, måtte de sove med uniformen på så lenge de var disponible.

På Onsrud garnison ble det bygget egne bygg for batteriets administrasjon og mannskapsforlegning, andre funksjoner som forpleining ble ivaretatt av leiren. Hensikten med denne samlokaliseringen var det vi i dag kjenner som synergi og samlokalisering, men det var et viktig unntak her, nemlig vedlikehold av materiell og kjøretøy, fremfor å benytte seg av de fasiliteter som allerede fantes på Onsrud ble det bestemt at kjøretøy og materiell tilhørende Nes batteri skulle vedlikeholdes ved Gardermoen flystasjon. I 1962 ble det omsider også bosetting av personell tilknyttet batteriet, på Greni, ikke langt fra rakettområdet ble det ferdigstilt befalsboliger.

På linje med de øvrige batteriene var nærområdene ofte besøkt av menn i dress og slips med CD-registrerte biler, disse var ofte på fisketur i nærliggende vann, eller på bærtur utenfor sesongen.

Bataljonen ble oppsatt i 1960, men det tok ikke mange årene før det ble stilt spørsmål om dens eksistens. Et faktum var at om NIKE skulle være effektivt, burde det også utstyres med atomvåpen, slik at hele formasjoner kunne skytes ned. Et annet moment var at det utover 1960- og 70-tallet ble vaskelig å finne deler. Samtidig endret trusselbildet seg gradvis bort fra flyformasjoner og i retning av strategiske missiler. Uavhengig av disse debattene, ble anleggene kontinuerlig modernisert, både rent teknisk, men også arbeider knyttet til fortifikasjoner. I 1980 valgte Danmark å avskaffe sitt NIKE-system, og Norge så ut til å følge samme vei, men etter en omfattende debatt ble det avhjort at NIKE-bataljonen skulle moderniseres og holdes operativ til rundt 1990. Denne moderniseringen ble fullført i 1983, men to av batteriene måtte de neste årene driftes med sterkt redusert bemanning som en følge av kostnadene knyttet til moderniseringen. Disse batteriene var Asker og Nes, Våler og Trøgstad fikk fortsette med samme bemanning som tidligere. Selv om bataljonen, og to av batteriene gikk med redusert drift, var de siste årene fortsatt preget av uro rundt fremtidig eksistens. For å sette dette litt i perspektiv, så ville bataljonen kun være i stand til å holde fire raketter samtidig i en periode på 30 sekunder. Et videre moment var mangel på reservedeler, og at man utover siste halvdel av 1980-tallet så nye tegn fra Øst-Europa, som tilsa at faren for en konflikt var redusert. I 1987 ble bataljonens skjebne beseglet; det første batteriet skulle avvikles i 1988, deretter 1989, Nes batteri ble lagt ned i 1990, og selve bataljonen ble formelt avviklet under en oppstilling på Linderud leir i Oslo i januar 1991.

I 2011 er statusen rundt Nes batteri som følger:

Foto:Tommy Gildseth

Onsrud leir ligger brakk, uten særlig virksomhet, noen av forlegningene har vært brukt som flyktningmottak.

Bøleråsen. Hvem har i dag hørt om Bøleråsen på Nes? Området kalles i dag Neskollen, og restene av radarstasjonen er i dag jevnet med jorda. Enkelte spor i terrenget, tyder på virksomheten, men om noen år er nok dette også historie. Greni og befalsboligene er i dag et eget borettslag, selve utskytningsseksjonen er omgjort til fjernlager.

Det aktive IFC. Nes Batteri på Bøleråsen: Under Den Kalde Krigen

Nes Batteri i Vi Menn

NNVS Hjemmesides medarbeider i romeriksfelten har sendt oss en reportasje; denne gang fra fra nutidens Bøleråsen . Her har naturen gått sin gang og Olav kan kun konstatere at det engang så «varme batteri» fra den «kalde krig» kan komme til å bli et ekskavasjonsområde for fremtidens arkeologer. Her er vår manns seneste rapport fra felten:

(WebMan)

Bilde 1. IFC NES BATTERI IDAG50 År Senere

Tekst og Foto: Olav Søbakk

Jeg tok en tur på Bøleråsen i dag, tungt bevæpnet med digitalkamera, og tok noen bilder for å dokumentere hva som er igjen.Bilde 1. (IFC p-plass) viser veien videre inn etter parkeringsplassen.

Bilde 2. MTR IFCBilde 2 (MTR-IFC) viser( hva jeg tror er) MTR-radaren´s standplass, stikkveien inn til resetene er brutt opp, og gjenngrodd, men det er litt asfalt igjen.

Bilde 3. TTR-IFCBilde 3 (TTR-IFC) viser (hva jeg tror er) restene av TTR-radaren, denne ligger i enden av veien.

Bilde 4. BUNKERENBilde 4) fra bunker viser at selv om anlegget er jevnet med jorden ligger det en og annen gjenstandigjen. Restene av gjerdestolper, kabler,murstein og i dette tilfellet, restene av et luftrør.
Restene av radarene er i dag kun hauger i terrenget, men ved å grave litt i bakken
finner man tydelige spor på at dette ikke er naturlige forhøyninger.
De er nemlig fulle av grønnmalt murstein.

Forørvig er siden kjempefin – og jeg føler meg priviligert som får være med å bidra.

Beste hilsen

Olav R. Søbakk